I 1989 flyttet det indiske legeekteparet Prasantha Devulapalli og mannen hennes til Norge, og noen år senere fikk de datteren Ramya. Ramya var som barn flest – hun elsket å tegne og synge, og hun levde et friskt og sunt liv uten bekymringer, men da hun hadde fylt fire år begynte sykdomsforløpet som skulle vise seg å prege henne for resten av livet.
Den lille familien som i dag bor på Tøyen i Oslo var på ferie i hjemlandet da Ramya ble syk. Hun ble innlagt på sykehus da hjertet hennes stoppet, men legene i India fant ikke ut hva det var, annet enn at hun hadde for lite kalsium i kroppen. Da familien kom tilbake til Norge fikk Ramya, først etter lang tid, sin første diagnose; APS type 1 – en sjelden genetisk sykdom som er vanskelig å utrede da symptomene er ulike sykdommer. Da Ramya var blitt fem år begynte hun å miste både synet og håret som følge av sykdommen.
– Det ble litt mye for foreldrene mine, men det gikk greit og jeg begynte på skolen, smiler Ramya.
Ramya forteller også at det gikk greit på skolen og at hun var stabil veldig lenge – helt til hun i 2011 også fikk diagnostisert Diabetes type 1. Likevel var det ikke før i 2012, da Ramya var 13 år, at livet hennes endret seg drastisk.
– Jeg ble veldig syk, ettersom jeg fikk en lungesepsis. Legene fant ut at jeg også hadde binyrebarksvikt, som vil si at jeg ikke hadde noe ordentlig kortisonproduksjon i kroppen. Noe som igjen vil si at kroppen min ikke klarer å kjempe imot infeksjoner. Dette fører til at jeg blir fortere og mer sliten enn andre, forklarer Ramya.
Ramya fikk en blødning i lungene og endte opp med å ligge i koma i fem uker.
– Kroppen min kollapset og legene koblet meg til en ECMO-maskin som hjelper kroppen med å ta vare på de viktigste organene. Når man er tilkoblet en slik maskin sirkulerer ikke blodet ordentlig i kroppen, så det er vanlig at man må amputere for eksempel en finger, fortsetter Ramya.
I Ramyas tilfelle viste det seg at det skulle bli litt mer dramatisk, ettersom hun måtte amputere hele høyrehånden. Etter denne hendelsen i 2012 har veien vært lang for Ramya å komme dit hun er i dag.
– Det var som å bli født på nytt, jeg måtte lære alt igjen. Jeg var sengeliggende og måtte lære meg å puste, spise, sitte, stå og gå på nytt. I tillegg måtte jeg lære meg å bruke venstrehånden til alt – å skrive og å tegne for eksempel. Jeg var jo egentlig høyrehendt så det ble en stor endring for meg, smiler hun.
Siden den gang har Ramya klart å komme tilbake til livet igjen, og hun forteller at det faktum at hun på mirakuløst vis overlevde hendelsen i 2012 har vært en stort motivasjon i seg selv. I tillegg har det også vært motiverende at hun i etterkant føler at hun tegner bedre med venstrehånden og synger bedre.
Moren til Ramya, Prasantha, forteller at hendelsen i 2012 førte til at hun begynte å få vansker med å kvitte seg med ting.
Verdiløse minner
– Jeg samlet og samlet, og klarte ikke å kvitte meg med noe. Det kunne være så ille som en liten papirlapp som Ramya hadde berørt som barn, jeg klarte ikke å kvitte meg med det. Det hadde nok noe med det at jeg var så nær ved å miste det som er det mest viktige for meg – det var første gangen jeg merket at jeg faktisk kunne miste Ramya, hun var nær døden. Så da samlet jeg på minner, verdiløse minner.
Prasantha forteller også at hendelsen førte til at hun handlet som aldri før til Ramya – alt mulig, både ting Ramya hadde bruk for og ikke hadde bruk for.
– Før var jeg utrolig flink. Vi har flyttet mange ganger og jeg har alltid vært flink til å kvitte meg med ting og aldri hatt et sentimentalt forhold til tingene mine. Var det ødelagt, tenkte jeg «ut med det». Men etter 2012 klarte jeg ikke lenger det, og Ramya hadde masse klær som fortsatt hadde prislappen på og som hun ikke brukte. Vanligvis har jeg en regel om at hvis jeg har ting som ikke er blitt brukt på seks måneder, så kvitter jeg meg med det og gir det bort. Nå hadde det derimot hopet seg opp og blitt et kaos, sier Prasantha oppgitt.
Det var likevel ikke bare en opphoping av klær og verdiløse minner som var blitt et problem i familien på Tøyen sitt hjem etter den drastiske livsendringen til Ramya – alt måtte også tilrettelegges for henne. Som tidligere nevnt er Ramya svært glad i å tegne, og har i likhet med moren en stor interesse for håndarbeid generelt. Det har i de senere årene likevel ikke vært lett for Ramya å holde på med, da synet hennes er blitt svært redusert og alt hun trengte til håndarbeid var et eneste stort rot.
– Jeg kom aldri i gang. Det var altfor vanskelig å finne det jeg skulle ha, så da endte jeg som oftest opp med å ikke gjøre noen ting, ler Ramya.
Moren forteller også at rotet i hobbysakene førte til frustrasjon og at hun måtte bruke mye tid på å lete etter diverse saker. Den samme frustrasjonen dukket også opp hver gang Ramya skulle finne et antrekk å ha på seg for dagen.
– Ramya er veldig opptatt av mote og liker å se stilig og ordentlig ut, men da jeg ikke klarte å finne akkurat den toppen som matcher med akkurat den buksa hun ville bruke, ble hun stresset. Hun måtte alltid tilpasse seg og inngå kompromiss fordi jeg ikke klarte å finne frem, forklarer moren.
Rotet gikk utover helsen
Rotet som hadde hopet seg opp i familiens leilighet ble så stressende for Prasantha at det til slutt gikk utover helsen hennes, men redningen kom da hun fant en av Bod og Bedrings artikler på Facebook.
– Det finnes jo nesten ingen i Norge som gjør sånt– man kan få noen som rydder, men da må man være der og sitte og tenke. Det hadde jeg ikke energi til, ettersom jeg hadde så mye å gjøre. Jeg ønsket meg noen som kunne være en tenkende partner som kunne hjelpe meg med å sortere tankene mine rundt tingene mine, og ikke bare fysisk hjelp. Samtidig trengte jeg noen som kunne fortsette å jobbe selv når jeg ikke var tilstede. Bod og Bedring virket tilpasningsdyktige, og derfor bestemte jeg meg for å kontakte dem.
Bod og Bedring kom senere på befaring, og vi ble enige med Prasantha om at fokuset på ryddingen skulle ligge på Ramyas behov. Kort tid etter satte vi i gang.
Ting satt i system
Ramya har på grunn av situasjonen sin ulike assistenter som er innom og hjelper henne. En utfordring assistentene har stått overfor har vært at det er vanskelig for dem å finne frem diverse ting for Ramya, da ingenting hadde en fast plass. Derfor var det et mål for ryddingen at hvem som helst, enkelt kunne finne frem i Ramyas saker.
Til å begynne med tok vi for oss klesproblematikken. Vi sorterte alle klærne og fant ut hva Ramya hadde lyst til å beholde og hva som kunne gis bort. Videre lagde vi et system som ville gjøre det mye enklere for Ramya å finne frem antrekk.
– Ramya ønsket seg ferdigsatte antrekk, slik at det ville bli lettere for å henne å finne ut hva hun skulle ha på seg. For å få til dette fikk vi forklart av Bod og Bedring at det var viktig at klærne var behagelig, og at Ramya måtte være sikker på at hun likte kombinasjonene som ble satt sammen. Vi endte opp med å gi bort seks esker med klær, og nå er innholdet i Ramyas klesskap bare klær hun elsker. Det er mye lettere å finne frem, sier Prasantha fornøyd.
Videre i ryddeprosessen tok vi for oss hobbysakene.
– Vi startet med å ta ut alt for å få oversikt – både ting vi ville ha og ting vi ikke ville ha lenger. Det var veldig bra å få den oversikten, og vi lagde et godt system. Ting er merket med lapper og alt fikk sin egen, faste plass, forklarer Ramya.
På bare tre dager var kaoset blitt satt i system, og Prasantha opplever at hverdagen har blitt mye enklere.
– Hvis Ramya spurte meg om å finne et eller annet før, ble jeg veldig stresset fordi jeg ikke trodde at jeg kom til å finne det. Nå derimot vet jeg hvor alt er – jeg går rett inn på rommet, finner det og der er det!
Over all forventning
Prasantha forteller at Bod og Bedring har gått over all forventning, og at engasjementet har gitt henne mer enn bare en opprydning og systematisering av Ramyas ting.
– Jeg har lært så mye! Nå vet jeg hvordan jeg skal sortere ting på en enkel måte, og jeg har klart å få orden i blant annet medisinskapet og i papirene mine på egen hånd. Alt har fått sin egen plass, og det er derfor enklere å holde det ryddig.
Familien er, i tillegg til resultatet og lærdommen de har fått, svært fornøyd med opplevelsen av å engasjere Bod og Bedring.
– Jeg var litt usikker på å slippe folk inn i kaoset, spesielt ettersom Ramya har en del utfordringer og er en veldig privat person. Hun var litt redd for å bli oppfattet som uinteressert om hun ble sliten, og var generelt skeptisk til å åpne opp livet sitt for noen andre. Til tross for dette gikk det kjempebra, og Bod og Bedring har vært både tillitsvekkende og behagelige å ha i hjemmet. De var svært positive og blide, og man fikk en trygghetsfølelse, forteller Prasantha.
Mer tid til de viktige tingene
Hverdagen til Ramya og Prasantha har nå blitt mye enklere, og de har nå mulighet til å bruke tiden sin på ting de har lyst til å gjøre.
– Jeg og Ramya koser oss nå, og vi kan slappe av mye mer. Vi er begge mindre stresset ettersom vi enkelt finner frem til det vi leter etter, og jeg har ikke lenger en skyldfølelse over at jeg burde ha ryddet. Jeg har fått en frihetsfølelse fordi det er jeg selv som styrer livet mitt, og ikke tingene mine. Nå har jeg tid til å gjøre det jeg har lyst til – skrive, lese, gå turer, meditere, ting som er viktig for meg og gjør meg glad, sier en smilende Prasantha.
Ramya på sin side er svært fornøyd med at ting er mye enklere å finne frem til, og hun forteller at det nå enkelt kan komme i gang med hobbyprosjektene sine.
– Nå finner jeg alt, og det er lett å bare gjøre det jeg har lyst til uten at det blir for mye styr. Moren min og jeg er veldig glad i å lage blant annet armbånd og kort, og etter at Bod og Bedring var her har vi gjort mye mer av dette.
– Å engasjere Bod og Bedring ga meg motivasjon og jeg innså at uansett hvor kaotisk ting er, er det likevel fullt mulig å komme i mål! Jeg finner enklere frem til ting jeg ser etter, jeg er mer glad, mindre stresset, og er mindre kranglete mot min mann, avslutter Prasantha og ler.
Bod og Bedring – rydder deg fri
Comments